Forhøyet transaminase, ukonjugert bilirubin og fetal hepatitt.
Muugi, min flotte veileder, viser meg utskrift fra pasientens blodprøve og biokjemiske tester. Jeg nikker. Skjønner overhodet ingenting. Nada. Er det noe jeg ikke kan, så er det referanseverdier på leverprøver.
Hun ber meg lytte på barnets hjerte, kan jeg høre bilyden?
Etter 2 år på medisin har jeg såvidt lært hvilken vei stetoskopet skal inn i ørene. Bilyd sa du?
Jeg palperer magen til en 6 måneder gammel baby, og prøver meg på: "ah, hard liver". Svaret er: "no, very soft liver". Jasså, du.
Men jeg er sabla flink til å bøye latinske verb, finne det transpyloriske plan og forklare glomerulus histologi. Hepatocytter kan jeg tegne i fleng, for å ikke glemme hjernenervenes utspringspunkt. Jeg er også ganske flink til å late som jeg forstår, og spør av og til:
"How is the hemoglobin level?",
og nikker klokt når hun viser meg tallene (skjønner´kje). Men tøff i hvit frak, det er jeg.
Gastroenterologisk avdeling på Mongolias største barnesykehus byr på store utfordringer for en bergensstudent som har fullført preklinikken. Muugi har skjønt at jeg er over gjennomsnittet trøtt om morgenen, så hun lar meg komme på jobb klokken ni. Dagen begynner med runder, hvor de mongolske legestudentene går i helene. De har en merkelig respent for meg, selv om jeg sannsynligvis er kommet mye kortere i utdannelsen min. Takk skarru ha.
Hepatitt og magesår er de vanligste diagnosene. Heldigvis går det bra med de fleste barna vi møter. Familien på rom nummer 5 går det dessverre ikke like bra med. Veslejenta på 5 måneder er født uten utførselsgang for galle. Det ble forsøkt å legge tynntarmen like opp til leveren for direkte sammenkobling, men tarmbakterier har tatt knekken på det livsviktige organet, og ført til leversvikt. Både lever og milt er synlig utenpå buken. Organdonasjon og transplantasjon er eneste løsning. Mongolia utfører bare nyretransplantasjon. Familien har ikke penger til å reise til Kina. De nyter de siste ukene sammen med den tapre jenta, og smiler høflig til legene som kommer inn for å gi noen trøstende ord og palliativ behandling.
Urettferdig.
Muugi forklarer hvor vanskelig det er å være lege på et sykehus (og i et land) med lite ressurser. Diagnostiseringsverktøyet er mangelfult og behandling dyrt.
Jeg er evig takknemmelig for at hun prater så bra engelsk, og våre diskusjoner har gitt ordet kulturforskjell en ny mening (i Mongolia er det blandt annet helt kurrant å slå barna sine).
Hun har ringt rundt til ulike avdelinger og sørget for at jeg har fått sett så mye som mulig. 2 dager har jeg vært barnefysioterapeut. CP barn og klumpfot, velkommen tilbake. Et par øyeblikk savnet jeg virkelig min gamle jobb, og det var stas å jobbe litt "hand-on" med barn igjen. Helt til de skjønte at jeg egentlig ikke liker barn, og de begynte å hylgrine. Typisk.
På kirurgisk avdeling har jeg fått se blod, spiserør, lunger og rektovaginale fistler. Kirurgi gir meg vondt i beina: conversa mangler støtdemping og jeg mangler tålmodighet.
I dag har jeg vært på fødselsavdeling, og det har definitivt vært den mest spennende dagen så langt. Morgenen fikk en pangstart: komplisert tvillingfødsel. Denne endte opp i hastekeisersnitt, og fra første snitt ble lagt tok det under 2 minutter før to friske jentebabyer tok sitt første åndedrag. Deretter fulgte ytterligere 3 keisersnitt - og 3 nydelige gråtende rosa mongolere kom til verden.
Avdelingsoverlegen skuet stygt på meg i det jeg kom inn på første keisersnitt. Enda fler skumle blikk under neste inngrep. Jeg ble livredd henne. Helt til hun kom til lunchpause og serverte meg "airag" med et lurt smil om munnen. Mongolsk tradisjonsdrikk fra landet. Gjæret hestemelk. Den er grei.
Utfordrer man en nordmann med drikkevarer får man seg en overraskelse, og etter tømt kopp fikk jeg endelig hennes respekt - og hun viste meg velvillig rundt på avdelingen. Merkelig opplegg, tror hun prøvde å få meg full. Så ble vi venner.
Timene og dagene forsvinner med enorm fart. Jeg stortrives.Mye faglig går langt over hodet på meg, noe tror jeg at jeg forstår. Men en ting har jeg definitivt lært:
Å aldri mer klage på sykehuskantina på Haukeland.
Dette er et tristere syn:
- AK -
