Etter å ha fått KOLS i Ulan Bator var det på tide å bytte ut storby med skoger, stepper og hestetur. Lake Khovsgol er Mongolias største innsjø, og inneholder 1 % av all ferskvann som finnes på jorda. Det må man jo besøke. Bussen opp tar 22 timer, fly tar 1 1/2 time. Etter konfrontasjon og forhandlinger med mastercardet gav det meg klarsignal for å bestille flybilletter.
Propellfly.
Mongolias beste "wrestler" ombord. Omtrent 5 kubikkmeter stor.
Med puls på 180 lander vi trygt i Muron.
Flyplassen har ikke do. Men de skiller mellom "domestic" og "international" arrivals. 2 fly lander per dag, absolutt ingen av dem fra utlandet. Men Absolut, importert fra Sverige, det selger de. Logisk.
En kompis til en kollega av et søskenbarn sin nabo til guesthouse eieren plukker meg opp på flyplassen. Vi kjører 5 minutter på asfaltert vei, så styrer han rett ut på steppene og setter kursen mot Khatgal. Dattera synes at jeg ser fryktelig rar ut, og ler av meg hele veien.
4 humpete timer senere ankommer vi en forlatt landsby.
David fra USA og Lu fra Kina har også tatt turen til Khatgal. Byen er forlatt for vinteren, temperaturen kryper ned mot - 50 på de kaldeste dagene i desember og januar, så de fleste innbyggerene drar inn til større steder. Vi er en uke for sene, nesten alle har dratt. Resturantene er stengt, supermarkedene like så. Heldigvis holder Boldoo åpent sitt hus for de som har forvilla seg nordover. Boldoo reddet dagen.
Vi finner tilslutt en butikk som holder åpent året rundt. Handler proviant til ridetur ut mot innsjøen.
Vi finner også en resturant, som etter 1 times diskutering går med på å servere oss ris og kjøtt. "No, rice finished, meat finished".
"Ok, you can have rice and meat, ok".
Jeg møter verdens fineste valp. Koser med den. Vi kysser litt. Så husker jeg hva legen har sagt om rabies, og får bittelitt vondt i magen. Har ikke lyst å dø den neste uka - burde ikke kysse på løshunder. Too late, la oss håpe den ikke hadde noen skumle sykdommer.
Vi tusler en tur ned til elven, plukker opp beinrester fra døde dyr (en uberørt vakker C3 vertebra fra ku er nå i min sekk), blir innlosjert i Boldoo sin lodge, fyrer i peisen og planlegger morgendagens ridetur.
Disse vennlige herremennene vekker oss med stekt egg og toast, og vi setter oss ned for å vente på guiden med hestene. Han skulle komme klokken 11, kanskje 10. Han kommer halv 3.
Tid er relativt, nok en gang.
Guiden vår, Gaana, liker godt å ligge på bakken ved siden av hesten. Dette er sannsynligvis grunnen til at han kom 4 og en halv time for sent.
Vi rir og galopperer gjennom en eventyrskog gulere enn plomma på priors frittgående frokostegg. Innsjøen kommer til syne, og kveldssola føles magisk. Vi møter ikke et eneste menneske.
En nomadefamilie har allerede fyrt i peisen i "ger´en". Vi er skrubbsultne, og åpner gledelig pasta, tomatsausen og sjampingjongene vi har kjøpt med oss. Inn sjampinjongboksen er det leverpostei. Greit nok.
Oktobernatta er iskald, stjerneklar og ubeskrivelig vakker.
Neste morgen må jeg selvsagt tøffe meg, og bade i det 4 grader varme vannet.
Unødvendig, og kaldt.
Vaktkua Kjellfrid slipper oss heldigvis inn i teltet igjen, vi pakker sekkene og gjør hestene klar for dagens tur.
Jeg kysser litt på hesten. Og husker nok en gang legens ord, og får vondt i magen.
(Note to self: må slutte å kysse på mongolske dyr).
Stillheten, innsjøen og skogen er som tatt ut av et eventyr.
Spøkelsesbyen Khatgal viser seg, og hestene kjenner igjen hjemmet sitt. Vi galopperer nedover, gjennom støvete gater og forbi forlatte hus - tilbake til Boldoo og lodgen.
Vi fyrer i peisen, betaler 5 kroner for å få dusje i landsbyens "public showers", handler inn til en hjemmelaget middag med poteter, egg, kjøtt, sjampinjong og rødvin. Kjøper en boks leverpostei, og er heller sjampingjonginnholdet i gryta.
Neste morgen takker vi for oss, og sier farvel til mongolias mest gjestfrie mennesker. Kjører rally til flyplassen, og ler litt av den ansatte som henter bagasjen gjennom vinduet til bagasjebåndet.
Ulan Bator møter meg med sommertemperatur og strålene sol, og jeg er lykkelig etter nok en fantastisk tur til den mongolske countryside.
PS: jeg har enda ikke begynt aa bjeffe, saa tror jeg tok innersvingen paa rabiesen for denne gang, takk.
"Do not follow where the path may lead. Go instead where there is no path, and leave a trail"
Ralph W. Emerson.
- AK -
