Gallestein, kokt melk og Winds Of Change

Det er tirsdag ettermiddag og jeg har blitt satt i en stol inne i ambulansesentralen. En ting har jeg lært her i Mongolia: tid er relativt. Og man blir raskt tilfreds med å ikke skjønne hva som skal skje. Etter at personalet har sett rart på denne ukjente rosa europeeren en times tid kommer legen som jeg skal tilbringe natta sammen med i ambulansen. Hun ser ut som hun er fjorten.

Vi hopper inn i bilen, jeg fikler med setebeltet, hun ser rart på meg (noe hun forøvrig kommer til å gjøre resten av kvelden også). OK, jeg dropper beltet. Sjåføren smiler til meg, skrur på anlegget og vi suser med full utrykning ut av sentrale Ulan Bator. Mens Bruno Mars traller om å fange granater blir de høye blokkbyggene fra kommunisttid blir lavere, det samme gjør solen. Antall karaokebarer per kvadratmeter reduseres fra ti til to, og vi nærmer oss utkanten av hovedstaden. Jeg prøver å spør hvor vi skal, hun ser rart på meg. Jeg smiler og vi lager peacemerke til hverandre.

Jeg skjønner etterhvert at vi skal ut i "ger district". Et ger district er en landsby eller forstad bestående av de tradisjonelle teltene "gers". Det går ikke mange minuttene før jeg skjønner at ryktene om disse distrikene stemmer: her er livet beinhardt. Fulle mennesker sjangler rundt midt i veien. En gammel dame banker på vinduet. Jeg åpner vinduet og smiler til henne - mens mine to kompanjonger ser rart på meg for hundrende gang mens de kjapt lukker det igjen. Sjåføren setter på sirenene og vi kjører oppover mot en bakketopp. Sanden spruter.

Første stopp.

Vi smyger oss forbi to hunder som kunne tatt livet av fotballfrues puddel ved å se på den. Inne i teltet venter et forferdelig syn. En ung gutt ligger på gulvet å skjelver. Å kunne språket er unødvendig for å skjønne at det dreier seg om alkohol. Luften inne i rommet vitner om store mengder alkohol. To foreldre og en søster sitter på gulvet rundt han. Legen tar blodtrykket og lytter på hjertet. Jeg legger merke til mange arr på kroppen, men den ordentlige klumpen i halsen kommer ikke før jeg ser det blodfylte håndkle som er knyttet rundt håndleddet.

Legen prøver å vekke han med å utføre smertestimuli, han grynter. To dype kutt på armen forteller meg at denne gutten har det vondt. Det blør. Jeg skjønner at vi prøver å få han med på sykehus, men han fekter med armene rundt seg. Far forsøker å klype han hardt rundt halsen, før han forsvinner ut i sinne. Mor forsvinner også. Søsteren skriver en lapp til oss, holder gutten i handa og vi går ut. I det vi forlater teltet skjelver gutten febrilsk, og jeg skjønner at han holder på å bli hypotermisk.

På lappen stod det en bekreftelse på at sykehus ikke var ønskelig.

Søsteren var ikke søsteren, det var kona. Ektemannen hadde prøvd å ta sitt eget liv i alkoholrus. Vi setter oss inn i ambulansen og kjører videre. Radioen spiller ironisk nok "Winds of Change" og jeg sliter med å holde tårene tilbake. Livet er urettferdig.

I neste stopp har bestemor fått gallestein. Barn, barnebarn og hunder flokker seg rundt inne i teltet. Jeg får servert klumper med kokt tørket melk mens legen gir henne en sprøyte med smertestillende. Hun takker hjertelig. Den tragiske hendelsen for bare noen minutter siden virker til å være glemt, og legen er på godt humør.

Tredje stopp er nok et telt. Når vi kommer inn skjønner jeg at vi er på besøk hos ambulansesjåførens foreldre. Han skulle visst spise middag. Vi setter oss ned, drikker mongolsk te (som er kokt melk, vann og salt) og spiser vannmelon. Mor og far i huset vil ha blodtrykket tatt, det ordner vi. Jeg får servert mer kokt tørket melk.

Solen går ned bak fjellene, og det blir mørkt. Hvordan denne sjåføren klarer å finne frem til de ulike teltene som ringer er et uløst mysterie. Veien blir til mens vi kjører, og sanden spruter rundt oss. Ambulansen må tåle en støyt på denne turen, min peugot hadde vært død for mange timer siden. Winds of change og Bruno Mars skiftes ut med teknoversjoner av REM. Vi kjører gamlefar til sykehuset før vi drar tilbake inn til byen for å spise kveldsmat på ambulansesentralen. Vakten varer til klokken 10 på morgenen. Klokken halv ett spør legen om jeg vil dra hjem å sove. Jeg takker ja.

Det er godt å komme inn i den varme leiligheten til vertsfamilien min. Det lukter en deilig blanding av tøymykner og kokt kjøtt. De sover på sofaen. Lommene på jakka mi tømmes for halvspiste klumper med tørket melk fra de gjestfrie mongolere. Jeg lusker meg inn på rommet og legger meg under dyna for å se en episode House. Og synes foreløpig legeyrket er mer enn skummelt nok på film.

God natt Ulan Bator, i kveld var du skremmende.

- AK -

Ulan Bator Happiness

8 dager er gått siden jeg snublet av toget i Ulan Bator, med alt for stor sekk og alt for lite klær. Forvirret, sliten og alene.

Dagene har vært så ekstremt innholdsrike og uka har vært en drøm. Denne ettermiddag tilbringes i sofaen på Cafe Amsterdam, med gratis Wifi og verdens beste sjokolademilkshake.

Jeg bare elsker denne byen.

Man kan trygt si at jeg har fått en myk start på oppholdet i "the land of eternal blue sky". På onsdag kom de fineste folkene fra den transsibirske til byen. I tillegg har 3 herlige karer fra Egersund hengt her som en del av motorsykkeltur fra Beijing til Egersund. Verden er latterlig liten når du sitter spiser dumplings og drikker vodka med tidligere klassekamerater på en mongolsk kjellerresturant.

Kristian & Morten planlegger videre reiserute gjennom Mongolia

(sjekk ut jernhesten.blogspot.com for årets sprøeste og fineste reise)

Kaffekos i solen

Ulv er populært tilbehør til joggebukse

Ble pent bedd om å "go home fuck America" etter et tempelbesøk på onsdag - og da jeg selvsagt ikke klarte å la være å flire kom denne hyggelige dama med en stor brostein for å plante i hodet mitt. Den er grei.

Utenfor Gandan Khiid tempelet

Utenom forsøk på steining var uka utelukkende trivelig. Og for de som begynte å oppfatte meg endelig seriøs, fornuftig og ansvarlig, kan jeg herved avkrefte den mistanken. Jeg er fortsatt syttenogethalvt. For når kvelden starter med en flaske Chinggis Khan vodka, shotglass og livsglade backpackere kan det bare gå en vei.

"A journey is best measured in friends, rather than miles" Tim Cahill

-AK-

Childrens Detention Centre

Ulan Bator byr på mange overrakselser, og tanken som slo meg når jeg kom hit har nok slått mange når de møter byen: "jøss, de har både sushiresturanter, designerbutikker og moderne nattklubber". På kartet befinner man seg midt i ødemarken, men Mongolias hovedstad er en moderne metropol, og man kan bli flau over sin egen vestlige arroganse - dette hadde vi ikke ventet i landet hvor folk flest bor i telt.

Inni mellom nattklubber, resturanter og moteriktige mongoler finner vi også byens skyggeside. Alkoholisme er et stort problem, og senest i går kveld så jeg en mann liggende i grøfta i - 5, og det er forferdelig å tenke på at han mest sannsynlig ikke overlevde den kalde natta.

Det verste er å se barna som lever på gaten. De står på samme sted hver dag for å tigge penger. Spillavhengighet er et kjempeproblem, og hundrevis av smågutter rømmer fra hjemmene sine for å sitte på internettkaféer. Når klokken slår 00.00 på natta må kaféene etter mongolsk lov stenge, men da låses barna inn i skjul for å spille til sola går opp. 4 norske kroner for en natts spilling.

Politiet jobber aktivt for å få gi gatebarna et nytt håp om en bedre hverdag. På tirsdag dro en gjeng fra Projects Abroad til The Detention Centre. Senteret kan ta opp til 60 barn, og kan gi dem varme, klær, mat og medisinsk hjelp i 1 uke. Senterlederen tøyer grensene, og gir de små husly i 90 dager om gangen. I løpet av disse dagene forsøker man å finne barnas familie og gi dem et hjem - men de fleste må ut på gata igjen.

Vi lekte med barna, utførte medisinske undersøkelser, sang og tegnet. Behovet for oppmerksomhet og medmenneskelig omsorg er enorm - og barna lyste opp når vi tok oss tid til å bare være. De yngste kan være ned til 3 år, de aller fleste gutter. For disse barna er en vennlig hand sjelden, og verdien av at noen har tid til deg er uvurderlig.

Når man senere på kvelden samler gjengen for å spise på Ulan Bators fineste resturant, og legger seg i den varme senga med et par nanbrød for mye innabords er det lett å bli flau over sin eget overfladiske liv...

Bayarlaa - I am greatful

Bayangol District - Ulan Bator

Jeg har nettopp vaert en liten kveldsrunde i nabolaget mitt Bayangol District. Denne dagen har kanskje vaert den merkeligste i mitt liv...

Jeg har hatt min "introduction day" og har blitt vist rundt i downtown med verdens hyggeligste jente. Hun kunne fortelle om mongolske drikkevaner, om gatebarna som bor i byens kloakksystem under bakken naar kulda setter inn om vinteren, om ektemannen som bodde i telt utenfor byen og at hennes stoerste droem var aa kunne flytte sammen med mannen i en leilighet. Noe hun hadde allerede konkludert med at var bare en droem: leiligheter er bare for de rike.

70 % av landets innbyggere bor i "gear camps", som er tradisjonelle telt. Ulan Bator er en by med 1 million innbyggere, opp mot 80 % bor i telt.



Min familie er saa heldige at de har leilighet, og jeg har faatt et flott eget rom. De snakker lite engelsk, men har gitt meg egen noekkel og frihet til aa styre dagene mine selv. Bydelen er like utenfor downtown, og ca 20 minutter med buss. Min naermeste nabo er et telt. I blokkbyggene i bakgrunnen av bildet bor jeg. Jeg har enda til gode aa se en annen vestlig i bydelen, men mongolere er sjenerte og hyggelige, og det er ingen som bryr seg om at jeg er annerledes.



Alle biler er taxi. Det er bare aa vifte med armen, saa stopper den som foeler for det. 3 kr kilometeren. Med spoersmaalet til min supervisor: "is it safe?" fikk jeg svaret: "yes". Saa da faar man bare slenge ut armen og haape paa det beste.

Det er kaldt her, og jeg er glad dunjakken er pakket med. I loepet av uka skal temperaturen krype ned mot minusgrader.

I morgen begynner jeg paa sykehuset, jeg kan velge mellom barn/kvinneklinikk og kirurgi foerste uken. Jeg faar ta valget over morgennudlene i morgen tidlig. Paa ettermiddagen i morgen skal vi ha "medical outsearch" paa et mottakssenter for gatebarn. Det vil si aa undersoeke dem for saar og infeksjoner, lus, tannhygiene, syn og ernaeringstilstand. De som oppfoerer seg best blir valgt ut av det lokale politi til aa komme paa barnehjem. En syk verden.

Saikhan Untaarai - god natt