Ulan Bator byr på mange overrakselser, og tanken som slo meg når jeg kom hit har nok slått mange når de møter byen: "jøss, de har både sushiresturanter, designerbutikker og moderne nattklubber". På kartet befinner man seg midt i ødemarken, men Mongolias hovedstad er en moderne metropol, og man kan bli flau over sin egen vestlige arroganse - dette hadde vi ikke ventet i landet hvor folk flest bor i telt.
Inni mellom nattklubber, resturanter og moteriktige mongoler finner vi også byens skyggeside. Alkoholisme er et stort problem, og senest i går kveld så jeg en mann liggende i grøfta i - 5, og det er forferdelig å tenke på at han mest sannsynlig ikke overlevde den kalde natta.
Det verste er å se barna som lever på gaten. De står på samme sted hver dag for å tigge penger. Spillavhengighet er et kjempeproblem, og hundrevis av smågutter rømmer fra hjemmene sine for å sitte på internettkaféer. Når klokken slår 00.00 på natta må kaféene etter mongolsk lov stenge, men da låses barna inn i skjul for å spille til sola går opp. 4 norske kroner for en natts spilling.
Politiet jobber aktivt for å få gi gatebarna et nytt håp om en bedre hverdag. På tirsdag dro en gjeng fra Projects Abroad til The Detention Centre. Senteret kan ta opp til 60 barn, og kan gi dem varme, klær, mat og medisinsk hjelp i 1 uke. Senterlederen tøyer grensene, og gir de små husly i 90 dager om gangen. I løpet av disse dagene forsøker man å finne barnas familie og gi dem et hjem - men de fleste må ut på gata igjen.
Vi lekte med barna, utførte medisinske undersøkelser, sang og tegnet. Behovet for oppmerksomhet og medmenneskelig omsorg er enorm - og barna lyste opp når vi tok oss tid til å bare være. De yngste kan være ned til 3 år, de aller fleste gutter. For disse barna er en vennlig hand sjelden, og verdien av at noen har tid til deg er uvurderlig.
Når man senere på kvelden samler gjengen for å spise på Ulan Bators fineste resturant, og legger seg i den varme senga med et par nanbrød for mye innabords er det lett å bli flau over sin eget overfladiske liv...
Bayarlaa - I am greatful
1 kommentar:
Det er lett å føle seg maktesløs og ekkel-riking i møte med mennesker som ikke har det like bra som en selv. Jeg har også opplevd dette, og man blir litt tom, flau og får en veldig trang til å gjøre noe. Også har man egentlig allerede gjort noe, ved å gi disse ungene masse oppmerksomhet, og en dag de kanskje aldri glemmer. En pause fra virkeligheten. Vi kan ikke redde alle, men vi kan gjøre hverdagen til noen litt enklere/annerledes? For denne ene betyr det noe. Osv. Sånn tenker i alle fall jeg når jeg er ute og reiser og møter meg selv i døra.
Utrolig spennende å følge bloggen din!
Legg inn en kommentar