Gallestein, kokt melk og Winds Of Change

Det er tirsdag ettermiddag og jeg har blitt satt i en stol inne i ambulansesentralen. En ting har jeg lært her i Mongolia: tid er relativt. Og man blir raskt tilfreds med å ikke skjønne hva som skal skje. Etter at personalet har sett rart på denne ukjente rosa europeeren en times tid kommer legen som jeg skal tilbringe natta sammen med i ambulansen. Hun ser ut som hun er fjorten.

Vi hopper inn i bilen, jeg fikler med setebeltet, hun ser rart på meg (noe hun forøvrig kommer til å gjøre resten av kvelden også). OK, jeg dropper beltet. Sjåføren smiler til meg, skrur på anlegget og vi suser med full utrykning ut av sentrale Ulan Bator. Mens Bruno Mars traller om å fange granater blir de høye blokkbyggene fra kommunisttid blir lavere, det samme gjør solen. Antall karaokebarer per kvadratmeter reduseres fra ti til to, og vi nærmer oss utkanten av hovedstaden. Jeg prøver å spør hvor vi skal, hun ser rart på meg. Jeg smiler og vi lager peacemerke til hverandre.

Jeg skjønner etterhvert at vi skal ut i "ger district". Et ger district er en landsby eller forstad bestående av de tradisjonelle teltene "gers". Det går ikke mange minuttene før jeg skjønner at ryktene om disse distrikene stemmer: her er livet beinhardt. Fulle mennesker sjangler rundt midt i veien. En gammel dame banker på vinduet. Jeg åpner vinduet og smiler til henne - mens mine to kompanjonger ser rart på meg for hundrende gang mens de kjapt lukker det igjen. Sjåføren setter på sirenene og vi kjører oppover mot en bakketopp. Sanden spruter.

Første stopp.

Vi smyger oss forbi to hunder som kunne tatt livet av fotballfrues puddel ved å se på den. Inne i teltet venter et forferdelig syn. En ung gutt ligger på gulvet å skjelver. Å kunne språket er unødvendig for å skjønne at det dreier seg om alkohol. Luften inne i rommet vitner om store mengder alkohol. To foreldre og en søster sitter på gulvet rundt han. Legen tar blodtrykket og lytter på hjertet. Jeg legger merke til mange arr på kroppen, men den ordentlige klumpen i halsen kommer ikke før jeg ser det blodfylte håndkle som er knyttet rundt håndleddet.

Legen prøver å vekke han med å utføre smertestimuli, han grynter. To dype kutt på armen forteller meg at denne gutten har det vondt. Det blør. Jeg skjønner at vi prøver å få han med på sykehus, men han fekter med armene rundt seg. Far forsøker å klype han hardt rundt halsen, før han forsvinner ut i sinne. Mor forsvinner også. Søsteren skriver en lapp til oss, holder gutten i handa og vi går ut. I det vi forlater teltet skjelver gutten febrilsk, og jeg skjønner at han holder på å bli hypotermisk.

På lappen stod det en bekreftelse på at sykehus ikke var ønskelig.

Søsteren var ikke søsteren, det var kona. Ektemannen hadde prøvd å ta sitt eget liv i alkoholrus. Vi setter oss inn i ambulansen og kjører videre. Radioen spiller ironisk nok "Winds of Change" og jeg sliter med å holde tårene tilbake. Livet er urettferdig.

I neste stopp har bestemor fått gallestein. Barn, barnebarn og hunder flokker seg rundt inne i teltet. Jeg får servert klumper med kokt tørket melk mens legen gir henne en sprøyte med smertestillende. Hun takker hjertelig. Den tragiske hendelsen for bare noen minutter siden virker til å være glemt, og legen er på godt humør.

Tredje stopp er nok et telt. Når vi kommer inn skjønner jeg at vi er på besøk hos ambulansesjåførens foreldre. Han skulle visst spise middag. Vi setter oss ned, drikker mongolsk te (som er kokt melk, vann og salt) og spiser vannmelon. Mor og far i huset vil ha blodtrykket tatt, det ordner vi. Jeg får servert mer kokt tørket melk.

Solen går ned bak fjellene, og det blir mørkt. Hvordan denne sjåføren klarer å finne frem til de ulike teltene som ringer er et uløst mysterie. Veien blir til mens vi kjører, og sanden spruter rundt oss. Ambulansen må tåle en støyt på denne turen, min peugot hadde vært død for mange timer siden. Winds of change og Bruno Mars skiftes ut med teknoversjoner av REM. Vi kjører gamlefar til sykehuset før vi drar tilbake inn til byen for å spise kveldsmat på ambulansesentralen. Vakten varer til klokken 10 på morgenen. Klokken halv ett spør legen om jeg vil dra hjem å sove. Jeg takker ja.

Det er godt å komme inn i den varme leiligheten til vertsfamilien min. Det lukter en deilig blanding av tøymykner og kokt kjøtt. De sover på sofaen. Lommene på jakka mi tømmes for halvspiste klumper med tørket melk fra de gjestfrie mongolere. Jeg lusker meg inn på rommet og legger meg under dyna for å se en episode House. Og synes foreløpig legeyrket er mer enn skummelt nok på film.

God natt Ulan Bator, i kveld var du skremmende.

- AK -