Varanasi: renselse, likbrenning og kollisjon med ku

Snubler forfjamset ut av nattoget (som forøvrig gav ordet intimitet ny mening), møter ei ku som tigger mat inn i togvinduet, trør i kumøkk med havaianas og ser inn i øynene på ei manisk sigøynerdame med stein i handa.

Velkommen til Varanasi!

Varanasi er en hellig by for hinduer, og er også et av verdens eldste kontinuerlig bebodde sted. Gangeselva strømmer gjennom den fargerike byen, og er et vikitg pilgrimsmål for en hindu.

Det synes, luktes og ses.

Bading i elva gir god karma, det samme gir likbrenning.

Helt uproblematisk for currygjengen, helt uforståelig for kjøttbullegjengen fra nord.

Varanasi er det merkeligste og mest spirituelle stedet jeg har vært, og båttur på Gangeselva når lyset skifter fra natt til dag var en spesiell opplevelse. Elvebredden, "ghatsene", yrer med liv - og hinduer kommer fra hele landet for å rense sjelen sin i det "skjønne" vannet.

Man tenner stearinlys for god karma, mens yogier mediterer til soloppgangen.

Alle skumle historier man har hørt fra andre reisende motbevises nok en gang - og folk langs den hellige elva er hyggelige, smilende, fargerike og forferdelig fotogene.

På kvelden satte vi oss ned ved en "burning ghat" og fikk se flere familier ta farvel med sine kjære på en palle av brennende tre. Både føtter og hode stikker ut av den brennende trehaugen, og en større kulturforskjell kommer man nok aldri til å oppleve.

Jo høyere trepalle, desto høyere kaste tilhører den avdøde.

Asken spres over samme elva som menneskene bader og vasker sine klær i -

ufattelig; men hvem er vel vi til å dømme disse ritualene.

Barn, gravide, leprasyke, hinduprester og mennesker døde av kobrabitt går med stein rundt hodet rett til elvebunnen, uten kremeringsritualet først. Etter noen ukers tid flyter disse opp igjen til vannkanten, og flyter ubemerket nedover Gangeselva sammen med brennede lys og døde kyr.

Man kan ikke like Varanasi, nettopp på grunn av disse groteske tradisjonene. Besøket var likevel definitivt det - og inntrykkene sannsynligvis de sterkeste India vil gi meg,

både på godt og vondt.

"Travel is fatal to prejudice, bigotry and narrow-mindedness" Mark Twain

- AK -

Darjeeling Hill Station

De som kjenner meg godt, vet at jeg er over gjennomsnittet varm og svett, så etter 2 uker med temperaturer opp på tyvetallet var det på tide å flukte fra varmen tilbake til Himalaya og fjellbyen Darjeeling.

Darjeeling ligger i nordøst India, og er verdenskjent for sin teproduksjon og "toy train".

Ettersom jeg er himla interessert i både te og tog, tenkte jeg at dette måtte være plassen for meg.

Etter knappe 12 timer med intense lyder og lukter i Calcutta fikk jeg min første opplevelse med indiske tog, og sleeper class. Positivt overrasket hoppa vi av toget på morgenkvisten og forsatte reisen opp mot Darjeeling med "toy train". Det vil si et damplokomotiv som tøffer i to og en halv kilometer i timen opp mot Himalaya fjellsidene - men med godt selskap, bok og sjokoladekjeks forsvinner timene avgårde.

Toy Train

Vel fremme i Darjeeling fryser vi rumpa av oss og blir deretter lurt av en taxisjåfør på vei til hotellet. Elektrisiteten er borte for kvelden, det samme gjelder da selvsagt varmtvannet. Resturantene stenger klokken 20.30, og det viser seg å være sabla vanskelig å få fylt opp magen med dagens curry. Takk ska du ha Darjeeling.

Heldigvis våkner man til strålende sol, og en vakker utsikt over Mt. Kanchenjunga, som er verdens tredje høyeste fjell og resten av hans Himalaya kompiser.

I Darjeeling drikker man te, sniffer te, plukker te, tisser te, røyker te, snakker om te og handler te. For meg som kan omtrent like mye om te som jeg kan om golfkøller ble dette en interessant opplevelse (note to self: i India drikker man ikke jordbær/blåbær te med suketter). Her skal teen være ren, uten tilsatt smakstoffer og uten sukker. Og når jeg bestiller meg en Orange Pekoe, betydde det tydeligvis ikke at den var med appelsinsmak.

Ser meg ut som en te du.

Happy Valley teplantasje

Fjellfolk er hyggelige - og Gorkafolket i Darjeeling er minst like joviale som Hallingdølene.

På hvert et hjørne finnes små te hus, som lager kokvarm chai til kalde besøkende. Roti og parotas blir laget med skitne hender, men få ting smaker bedre enn nybakt brød og te i en liten bod på fjellkanten.

Soloppgang på Tiger Hill er et hellig rituale for indere, og dersom man kommer seg opp av den varme senga klokken 04.00 får man sett sola stå opp over Himalaya sammen med to tusen indere som desperat poserer foran utsiktspunktet. Klarer man å ignorere de slitsomme chai selgerene og auforiske indere ender man opp med en magisk morgen - ved å se solen titte sakte opp fra horisonten, og legge lys over fjellkjedene.

Men India er stort - og etter en light start på et av verdens best kaotiske land tar et nattog oss videre sørvest. Toget er forsinket, skittent, stinkende og overfylt - og når man våkner opp på natta med en fremmed middelaldrende inder sittende i den 50 cm brede køysenga og myggstikk på nesa begynner man å lure på hvor dyre flybillettene her til lands egentlig er.

(Karianne: hvordan blir man kvitt indere i senga på nattoget?)

Varanasi neste stopp, galskapen selv: oppdatering kommer.

"Travel is only glamorous in retrospect" Paul Theroux

- AK -